Sigurðar saga turnara

26va1. ‹Þ›At er vpp haf ꜳ einne fra sogu at Vilhialmur hefer kongr heitit. hann ried fyrer Fracklandi. hann atti sier drottningu og vid sinne fru einn *ungan1 son er Sigrdur hiet. hann var snemma vænn at ꜳlite. stor og sterkr at aflle. framin og frækin j ollum jþrottum og þegar hann var .vij. ꜳra gamall. var hann til bokar settur og nam allar bokligar lister. so var hann næmur og mikillar skilningar og glograr samuizku. at hann var j gegnum kominn allar boklister hinu næstu .v. ar ok þa er Sigurdr kongsson var .xii.p. 197¹⁰ vetra voru honum leiksueinar feing‹n›er2. og þeir meistarar sem j gegnum uoru komner allan skylmara skola og allar riddarligar jþrotter at kenna Sigurdi kongssyne. So var hann næmur j þessum fram ferdum at þꜳ er S(igurdur) var .xij.3 vetra gamall4 var eingin sꜳ j ollu Fracklandi edur nꜳlægum stodum so at menn hefdi fretter af at giordi at ber‹a›5 sinn skiolld j moti honum. og eingi madur sat j soduli fyrer honum. Enn þȧ hann var .xii.p. 198⁶ vetra gamall6 hiellt hann .ċċċ. leiksueina. eiɴ kastala liet Sigurdr gior‹a›7 sier j skogi. þar hiellt hann sig og sitt hoffolk med miklum pris og *leid8 nu so fram nockra stund.

2. ‹N›W er þess getit ein dag at S(igurdur) kongsson kallar sina sueina ꜳ stefnu fyrer sig og mællti so. “þat er at seigia ydr sueinum |26vb minum at eg vil burt fara vr þessu ʀiki. veit eg litil saga gengur af oss ef vær sitium hier j landi alla vora æfi. mun eg ganga fyrer fodr min og vita hvern styrk hann vill legia oss til ferdarinar”. þeir sogduzt honum giarnan fylgia vilia huert er hann villdi farꜳ. Skilia þeir nu tal sitt at sinne. gengur S(igurdur) nu og hans sueinar heim til hallar og jnn j hollina og fyrer kongin og kuedr hann fodr sin. kongurin tekur honum vel og spyr “huert er erindi ydart hingat ꜳ vorn fund”. S(igurdur) suarar “eg vil bidia ydur at þier fait mer skip vr landi gull og silfur so sem oss þarfazt”. “til huers mæler þw frændi. vil eg fꜳ þier skip sem þer þarfuazt”. “Eg vil hafa .ij. dreka vel buna enn ecki mun eg auka monnum fleirum vr landi en minum monnum”. “þa skal allt giora sem þu villt”. sagdi kongr. eru nu þessi skip buin med ollum reida og þȧ er þau voru buin. var S(igurdur) til leiddr yfer at lita. en so sem hann9 hafdi yfer sied þeira fram ferd. vard ‹hann› far vid. þȧ spurdu sueinar hans hui hann væri so hliodr. edur fyndizt ecki vel. “þessi skip þætti mer vel buin ef einn jallz son skylldi fyrer radꜳ. enn nu þiki mer þat ꜳ skorta at eg er ædri madur enn jallz son. En nu mun eg ganga heim og vita huat lidur vm fe hirdi fodr mins”. Gengr kongsson nu heim og kemur þar at sem fatta bur kongsins er og hans fe hirder. Sȧ madur h(et) Biorn er kongsins fe hirdzlur hafdi at vardueita. k(ongs) son gengur at honum og mællti “fꜳ mer fe so mikit sem eg vil hafa”. Biorn mællti “eigi ma eg þat giora. og gack til fodr þins og lat hann fꜳ þier fe. enn eg mun ecki fꜳ þier”. kongsson mællti “eigi nenni eg at ganga til fundar vid fodr min at sinne en hafa mun eg fe huat er þu seiger”. Biornn ætllar þꜳ fyrer dyrum at standa og bregdr suerdi. Enn kongsson gengur at honum og tekr ꜳnare hendi j *ha̋rid10 enn annare suerdit af Birni. Tekur hann so vpp og gengr med hann heim at holline og kastar honum ꜳ eitthuert vtbrot hallarinar. og skildi þar vid hann og geck j burt sidan. en bidr sina sueina taka gullit so mikit sem skip þeira eru hladin af gimsteinum og godum klædum og allzskyns dyrgripum. hlada þeir nu skip sin med þessu. Og sem þetta var giort gengur S(igurdur) fyrer kongin fodr sinn og mællte “So er hatta‹d›11 herra at eg hefer haft fe fra ydrum radgiafa ann hans vilia. er hann nu ecki vel halldin þar sem eg skilda vid hann adan vpp ꜳ murnum ꜳ ydare hall”. kongr vard reidr miok vid þessa sogu og bad hann verda j brott og hafa oþock fyrer sina til tekiu er hann huxar at bera sig radum. “edur vora menn”. Gengr S(igurdur) nu j burt og kuedur ecki fodr sin og fer til skipa og bidr sina menn at hafa vppi grunfæri sin og sigla j burtu “og mun eg ecki hallda hier ‹til›12 languista at sinne”. En hirdmenn kongsins geta nad Birni og er hann odaudr at eins. er Biorn græddur at heilu og er hann vr sogunne. |27ra

3. ‹Þ›At er nu sagt at S(igurdur) *kongsson13 hiellt fram at einu ‹landi›14 ein godan vedr dag. þꜳ spyr S(igurdur) kongsson skipueria sina huat landi þetta se. þeir segia þetta vera Grickland. Sigurdur mællti “hier villda eg hellzt hafa at komit. hier rædur fyrer ein mikils hattar kongr er Valldimar heiter. hann er so mikils hattar kongr at eingi er slikur j allri austuralfunn‹i›15 edur honum ædri. Enn nu vil eg birta fyrer ydr mina ætlun. eg vil at16 þier kallit mig Asmund og skal skipta vm nafn mitt. vil eg at þier seigit at eg se lendz mannz son enn ecki meire hattar at ætt”. Þeir suorudu “þui vili þier herra leyna ydare tign er gud hefer mesta leid17 þier er ætt er og burder” Sigurdr suarar. “eg vil annat huort hafa þꜳ tign j þessw landi at eg fæ af minum vaskleik og framkuæmd ȧn nockra burda edur ættar ella fꜳ ecki”. vard nu so at vera sem kongsson villdi. var hann Asmundr nefndr af ollum sinum monnum. Þꜳ mællti kongsson vid sina menn. “þier skulut draga ꜳ ydr klædi þau er þier eigit bezt og takit vor silki segl med gull vondum og gullsnunum reida og setit vpp gullbuin hofud med glæstum suirum so at vor sigling ‹sie›18 sem skrautliguzt”. Nu giora þeir so og var þeir‹a›19 sigling allskrautlig. sigla nu so at landinv og jnn ꜳ kongs hafner. kastꜳ ackerum og tiallda buder. Og so sem kongrin verdr varr vid þeira kuomu lætur hann senda menn ꜳ fund þessa manna. eru þeir at nofnum fretter. En þeir sogdu at þeira hofdingi heiti Asmundr og allt þat er þeim var fyrer sagt. sendi menn fara ꜳ kongs fund og segia sligt er þeir vrdv viser. kongr mællti “þetta er alluirdulig sigling eins lendz mannz sonar. Enn þo at þetta ‹uæri›20 keisara sigling þꜳ væri þo allskauruglig og skulu þier bioda þessum manne heim”. Nu var so giort sem kongur mællti. geingur S(igurdur) heim og fyrer konginn og kuedr hann. kongur tekr vel kuediu hans og spyr hann at heiti “eg he‹i›ti21 Asmundr”. k(ongur) spyr “huar er ætt þin edur odul”. A(smundur) suarar “ecki er þat j einu ordi greinanda22 herra. Enn eigi er eg stærri ættar en eins lendz mannz son”. “So ma vera”. sagdi kongur “enn ecki hefer þu smarra manna yferbragd”. S(igurdur) svarar “þat er erindi mitt hingat at bidiꜳ ydr veturuistar og minum monnum en ecki hefi23 eg haft edli til at vera ꜳ einum stad so leingi”. kongr mællti “eigi vil eg spara mat vid ydr og vertu hier vel kominn j vetur og þiner menn”. “Gud þacki ydr herra gott bod. eina littla giof vil eg ydr gefa herra. þetta anat skip vil eg gefa ydur med þeim farme sem ꜳ̇ er”. kongr mællti “þetta er stormannliga gefit og þetta munu vær þiggia”. Sender kongr nu menn sina og sia þeir þetta ofa godz og seigia þetta kongi. enn hann suarar “þetta er ein herra vid oss”. Sat S(igurdur) kongsson þar vmm veturin j godu yferlæti og miklum fagnade. var kongi allkiært til hans.

4. ‹H›Ermod hefer greifi heitit er ried fyrer Spaniam. hann var mikill vegsti enn sterkr sem risar. hermadur mikill og ʀiddari so go‹dur›24 at eingi sat j soduli fyrer honum. þat var hans hattur at hann for vida vmm lond og baud monnum burt reid og lagdi þar vid mikit fe. marger kong‹a›r25 feingu o sigur |27rb fyrer þeim greifa. þesse same greifi kemur vid Grickland med sinn her og sendi menn ꜳ fund Valldimars kongs og baud honum burtreid og skylldi vid liggia .ċċċ. punda gullz edur fiengi hann þann ʀiddara fyrer sig sem beztur væri j hans ʀiki. Sendi menn farꜳ og fram koma ꜳ kongs fund og sogdu honum sins herrꜳ erindi. Kongr suarar med mikille reidi. “seigit so ydrum herrꜳ at vær munvm koma lata vora menn ꜳ .iij. natta fresti honum j moti”. Sendi menn fara nu aptur og seigia sinum herra huert þeira erindi vard.

5. ‹S›a madur var med kongi er Þrandr h(et) slægur og illgiarn manna rikaztur þeira er j vorv landinu þegar konginn leid sialfan. hann var hid hæsta rad kongsins. Þann mann kallar hann til sin og margꜳ adra sina radgiafa og *uitruzu26 menn. spyriandi alla og sierhuern huort rida skylldi27 j moti greifanum og leysa so konginn. En aller drupu hofdi nidur. en þo kom þar at Þrandr skylldi rida og med honum .iij. þusvnder ʀiddara j moti Hiermod. V(alldimar) kongr m(ællti) til Asmundar “villtu ut rida med Þrandi”. Asmundur suarar “þat er en eigi hægra þviat eg hefi alldri sied ʀiddara vt rida. þess sidur kann eg þessa list. þui at su list er ecki plogud j uorum londum”. Kongr m(ællti) “þat mꜳ so vera”. skilia þeir nu tal sitt. Enn þat er at seigia af Þrandi at hann byzt ut at rida med sina menn. en Hermod ɢ(reifi) var þꜳ kominn med sinn her ꜳ þꜳ vollu er næst lagu borginne. Rida Gricker nu vt og huerer j moti odrum. er so sagt at ꜳ litilli stundu ʀidur Hermod greifi af baki .xii. Gricki. Nu ʀidur fram Þrandr ꜳ moti ɢ(reifanum) og leggur sinu spioti j hans skiolld. en hann sat so fast sem hann legdi ‹j›28 biargste‹i›n29 enn ɢ(reifin) tekr sinne hendi j hialm Þrandar og hefer bvrt af hestinum og ridr med Þrand til sinna langtiallda. Enn vm þat er vti var þessi dagur hafdi Hermod ɢ(reifi) af baki ridit .xxx. ʀiddara og reid so heim til sinna langtiallda og vner vel vid þann sigur er30 hann hafdi fengit.

6. ‹Þ›at er nu sagt at Valldimar kongr vner jlla vid osigur sinna manna enn verdr þo so buit at vera. “mvnu vær nu ꜳ morgin vt lata rida alla vora ʀiddara þa sem væ‹r›31 hofum til”. Lidr af nottin enn vm morgunnenn buaz riddarar til vt reidar. Asmundr mællti þꜳ “huat mun þa verda verra enn þeira sem leingzt hafa farit32 og fait mer þan styrck er j borginne ‹er›. mꜳ vera33 at eg finne einn huorn so vesalan at eg geti af baki ridit”. Nu bidr A(smundur) fa sier vopnn sin. Hans menn gera nu so. var honum nu feingin sin riddara buningr og er hans burtstaung var at honum borin þotti Grickium hun geysi mikill og spurdu þeir huat þetta skylldi. Enn hann sagdi at þetta var kollud hesta staung fanta j hans land. ste A(smundur) nu ꜳ sin hest og ridr vt af borgine med .ᴠ. ᴍ. ʀiddara Enn er ɢ(reifin) vard var vid þetta þȧ *bryniar34 hann sitt herfolk og ridr j mott Grickium. verdr hier hin hardazta at reid. Ridr Asmundr hardla vel fram. þykiazt Gricker þat eigi sia at hann hafi þetta eigi fyrr giort og ꜳ litilli stundu feller hann af baki .xxx. mannꜳ af ɢ(reifanum). enn so sem ɢ(reifin) sier þetta eirer honum jlla og ridr fram j moti Asmundi og huer j moti odrum. leggr ɢ(reifin) sinne burtstaung j skiolldinn Asmundar so fast at hann brottnadi sundr j tuo stycki. Þꜳ var honum feingin onnurr staung og ridazt so i moti .iij. sinnum at huorgi kemur odrum af hestinum. Og j fiorda sinn ridr A(smundur) fram af mikille reidi og leggr sinne staung j skijolldin ɢ(reifans) med so miklu afli at j gegnvm geingur |27va skiolldinn og so35 vnder bryniuna so at fester j millum bryniunnar og platunar og vegur A(smundur) hann vp a spiotinu vr *sodlinum36 og liet hann þar spraka og ridr med honum vm vollin so at ɢ(reif)in sprakar þar ꜳ spiozoddinum og ridr sidan til sinna manna. Ridur Asmundr nu af baki .xl. ʀiddara. Enn so sem Gricker sia þetta rida þeir fram af miklum roskleik. fa Gricker nu fagran sigur. Verdr A(smundur) nu miok lofadr af sinne vt reid. Ridr Asmundr nu til langtia‹ll›da37 greifans og leysti vt þa menn sem þar voru bundner og ɢ(reifin) hafdi fangat hinn fyrra dagin. Sidan ridr hann aptur j borgina med mycklum pris og allzskyns gledi. Þackar kongrin honum nu þennann sigur. Er ɢreifin nu j fangelsi vmm nottina. enn vm morgunin spyr kongr A(smund) huat vid ɢ(reifan) skal giora. Enn A(smundur) sagdi at skylldi drepa ‹hann›38 og alla þꜳ er med honum voru. skulu hleypa ꜳ39 þeirꜳ monnum og nu lidr af nottinn og kemur morgunin. er Hermod ɢ(reifi) drepin og aller þeir sem med honum voru fangader. Enn Þrandr og þeir menn er med honum voru. voru leyster sem fyrr var sagt. Epter þat ʀidr A(smundur) vt og Gricker med honum og til langtiallda þeirra sem ɢreifin hafdi ꜳt og eru ɢr‹e›ifans40 menn þꜳ buner til bardaga. slær hier j orrustu harda Ridur A(smundur) vel fram og hefer badar hendr blodugar vpp ‹til›41 axlar og alldrei mæter hann so dramblatum at eigi verdi honum at luta. þviat þegar hann naer sinu suerdi til þeira þurfa þeir eigi kuida nockurs hattar hrumleika ellinar. Brestur nu flotti j lidi vikinga verda nu sumer ellter enn sumer drepner med skiotum atburdum. komzt eigi meira j burtu enn .c. mannꜳ og geta hoguit .ij. skip vr festum og komuzt so j burt med jllan leik og verda þo fegner er þeir nadu vndan at komazt. Enn A(smundur) tekr skip þeira oll og mikin fiarhlut og gefur kongi. Þackar kongur nu Asmundi þennann fagra sigur med fagurligum ordum og mycklum fegiofum. er nu eingin madur j landinu meira metin af kongi enn Asmundr. So var Asmundr aurr af fe at hann gefur landz monnum gull og silfur ꜳ badar hendr og verdr hann af þui uinsæll.

7. ‹E›N epter þennan hinn fagra sigur veiter kongur A(smundi) fagra ueizlu enn vmm kuelldit gengr A(smundur) til þeirar skemmu er hann var uanur at sofa j. var þat vti skemma ein. hofdu sueinar hans vti42 þȧ skemtan er þeir vorv ‹uanir›43 at fremia a kuelldin adr þeir gengi til sængur. sezt kongsson nidr ꜳ sin huilu stock og m(ællti) til þeira “huat hafi þier sied til nylundu j dag er vær bordunzt”. þeir sogduzt ecki sed hafa “edur huat hafi þier sed herra” sogdu þeir. hann m(ællti) þꜳ. “j dag er eg var j bardaganum og vær elltum j burtu flottann fra borgine uard mer litit aptur og uppi ꜳ̇ hæstum turnum borgarinar sꜳ eg .j. hus ecki mikit þat var med gulli byst. frami fyrer husinu sa eg stannda .xii. konur þær voru allar vel bunar þo bar ein af þviat hun var j ollum skinundum klædum. Þessar konur hielldu einum silki duck vpp fyrer anlit ser44 og þui matta eg ecki sia yferlit þeira45”. þeir spurdu huat konum þat mundi vera. “þat ættla eg” sagdi A(smundur) “at kongurin eigi sier dottur þott hann vili eigi at aller viti. En nu er þat at segia ydr at eg skal foruittnazt huat her er sannazt um. en eg fyrer byd ydr at seigia nockrum manne til minna ferda en hafit þat til skemtunar sem þier vilit medan eg er j burtu”. þeir sogduzt giarnann hans bod vilia giora.

8. ‹N›U skilia þeir sitt tal. kongsson tekr sier eitt snæri hardlla langt þar knyter hann j eitt kefle j snæris ennda. kongsson tekur suerd j hond sier og gengr sidan vt og at turninum borgarinar. hann kastar vpp snærinu fer hann so turn af turni þar til at hann kemur at þessu huse. hefer kongsson list til þess at luka lasum og kemur j þetta hus og sier at ein sæng er j husinu. hun stendr ꜳ .iiij. stolpum. tialldat er vm sængina med skinundum pellum. stoll einn af fils beine stod ȧ golfinu. A(smundur) gengr at sængine ok |27vb fletter vpp þui sparlaki er var fyrer sængine. hann sier at kona liggur j sængine og sefur. hun er so frid at alldri sꜳ hann jafn fridan kuen mann. vppi yfer sænginne stendr einn rodu kross stor klæddr med pell. Epter þetta kastar A(smundur) klædum og stigur vpp j sængina og leggur fruarinar arm vmm sin hals. spenanndi hennar lijkam at sier med afmorligum *atuikum46. Vidr þetta allt saman vaknar kongs dotter og bregdur sinum augum j sundr. huxar hun þetta allt saman mune vera sionhuerfingar og so sem hun þeinker j sinn47 huersu at48 er ætlar hun vpp at standa enn þess er eingin kostur þvi at Asmundr spener hana so fast ‹ad›49 sier. hun signer sig þꜳ og mællti “huer er þessi so diarfr edur heimskr er j mina sæng hleypur edur huat er þier ꜳ hondum enn ouitri madr edur hefer þu ofdruckit og veizt eigi huar þu att þinar sængr at leita og verd j burtu ef þu villt lifit hafa ella muntu hier drepin j stad og oþock hafe minar skemu meyiar er þær vakta so jlla sina þionuztu at þær læsa eigi þeim lasum er gannga at þeim uindum er j skemuna er at gannga50”. A(smundur) mællti “eigi þarftu þinar þionuztu meyiar at ꜳsaka fyrer þetta þui ecki uallda þær þui. þo at eg se hier komin”. “þv hinn godi madur gior ecki ꜳ min hluta51”. hann svarar “þat mꜳ med ongu moti at eg fare hiedan erindis laust”. Hun svarar “þꜳ skal eg og meyar minar taka ‹þig›52 og binda”. “þar er eg ohræddr umm” sagdi hann. A(smundur) liggr nu hia kongs dotter vm nottina. Enn um morguninn þa mællti hann “villtu nockut kongs dotter at eg komi hier optar”. “hvat mun giora nu j moti at mæla” seiger hun. fer Asmundr nu j burtu og til sinna manna. verda þeir honum fegner. Asmundr gengr nu fyrer kong og lætur sem ecki hafi j ordit. Lidr nu dagurin og kemur kuelldit. kemur A(smundur) at sama hætti vnder turninn og ‹er›53 snærit þa ofan komit. letter hann nu sin‹ni›54 ferd eigi fyrr enn kemur j skemuna. *fagna55 konurnar honum nu betur enn fyrr. dreckr hann gladr med ‹þeim›56 um kuelldit adr enn hann fer j sæng hia kongs dotter. Lidr nu so ueturen at hann liggr hueria nott j turninum hia kongs dottur og er vora tok þꜳ talar hann vid hana eina nott er þau lagu j sæng sinne “huersu þiker ydr komit hag ydrum fru” sagdi hann “vel” seiger hun “ef eg vissa huat manna þier værit” “Þꜳ skal þui ecki leyna” sagdi hann “eg ‹er›57 son Vilhialms kongs af Frans og heiti eg Sigurdr en eigi Asmundr”. “þȧ er þo nokkvt58 bætt” sagdi hun. “villtu at eg kommi hier optar” sagdi hann. “þvi muntu rada” sagdi hun. Þau skiliazt nu med blidu.

9. ‹A› þann sama dag gengr Asmundr fyrer kongin og kuedur hann. hann tekr vel kuediu hans. A(smundur) seiger “nu er vti su vist er þier59 hafit veitt mer og minum monnum. mun eg nu j burt halldꜳ”. kongur mællti “til reidu er ydr hier at uera og ydrum monnum so leingi sem þu villt”. “gud þacki ydr gott bod60 en burt skulu vær nu at sinne”. “dreka .ij. mun eg gef‹a› þier Asmundr61 so at þu hafer jafn morg ‹skip›62 j burtu sem þu hafder hingat”. A(smundur) þackar kongi vel og þegar hann var buin sigla þeir j burt af Gricklandi med .ij. dreka. eigi hofdu þeir meir enn .ccc. manna. helldr hann nv j hernad og hefer sigur gagn huar sem hann kemur fram. so er hann frægr j þessu starfi at huergi legur hann þess til at eigi fai hann sigr og sæmd enn hiner skam og skada. Lidr so sumarit og þar til at Asmundur ætllar at hallda aptur til Gricklandz. hann helldr vnder þær eyiar er vt la‹u›63 vid Gricklandz haf. þat var sid vmm kuelld. hann hafdi þȧ hladit skip sin med gulli og silfri. þeir buazt nu vmm og tialldꜳ yfer skipum sinum. Sidan s‹eg›er64 Asmundr monnum at hann vill ꜳ land ganga og foruittnazt. hann gengr nu a land og ꜳ hæd nockra. hann sier at odru meiginn vnder *eyiunni65 |8v millumm tueggia hamra läu 80 herskip og ejrn dreki ad auki sä lä fremst, eijrn bær uar j millumm sæffarins og skipafflotanns. Asm(undur) huerffur þä afftur til skipa sinna, ad morgni stendur hann snemma ä fætur, og sagdist vilia *lijtha66 herffölk þetta, tekur ä sig staffkalla bünijng, og bindur sier huijtt skiegg, so tök ä linda og stumrar vid tvo staffi, med miklum ellilätum, geingur so upp ä land og ad einu husi, þar ed steikarar uoru ad matbüa jnni, og sest j dijrnar, þä s(egia) steikarar hann uilie kiæffa sig j reik, og spyria hann ad naffni, hann kuadst heita Hækiukall, “edur huad heita þessir menn”, eirn þe‹i›rra67 neffndist Geirmann annar Hepi68, þä stumradi Asm(undur) ellilega jnn j hüsid, og leggst nidur, Asm(undur) spurdi huad hoffdingi þessi hieti, sem riedi firir þessumm skipumm, þeir kuadu hann furdu heimskann, ad hann heffdi eij heirt sagt frä þeim sem allir vijkingar uæri hræddir uid. “hann heitir Bỏluer69, kiempa mikil, og einginn jarn bijta ä hann, nema sa eirn brandur er hann ä siälffur, og hängir jaffnann hiä hanns sæng hann |9r liggur uti ä skipumm, ‹og›70 med hỏnum .ᴍ. manna, enn allt annad lid lætur hann soffa ä landi”, þeir greindu kalli allt huad hann efftirspurdi, sijdan giỏrir hann sier hosta og kuadst eij þola reikinn, kuedur þä og geingur j burtu, hann sier nü ad tveir menn Bỏluers eru ad leika ad sopp, edur knetti, hliöp soppurinn þä jffir þann sem henda skilldi, stumrar kall þängad ad, og henti knỏttinn ä loffti, sä sem misti knỏttinn kom til kalls, kall spurdi hann ad naffni, hann kuadst Jngialldur heita, og uera aff mỏnnum Bỏluers, “þü munt hreistimadur uera” kuad kallinn, “jeg sä üti j skögi hrijmkollu71 eijna, þad dijr er harla fagurt, og liek sier ad äuexti skögarinns, og villda eg läta þig þetta vita so þü kunnir ad uinna dijrid”, þessi bidur kall ad uijsa sier þängad sem dijrid uar, kall kuadst þad giỏra skuli, og bidur Jngialld gänga vndann sier, hann giỏrir suo, og er þeir koma üti skogienn, drepur kall Jngialld, og eis hann molldu, enn klædist hannz klædumm, geingur so afftur þängad sem þeir uoru ad leika, og sendir nü knỏttinn, allir meintu Jngialld uera, liek hann so leingi dags, þar efftir huarff hann j burtu og gieck offann til skeida, og kom ä skip Bỏluers, og sagdi til þeirra manna sem þar voru, “þier erud heimskir ad þier haffid eij feingid Bỏluer suerd sitt, sem þier þö vitid ad hann uill alldreij uid sig skilia, enn gleimdi ad taka þad þä hann för j land, j dag aff bard|9vanumm”, þeir töku suerdid og feingu honumm, för Asm(undur) ä land afftur og leindist umm stund, þar til Boluer gieck üt ä bardann, snæddi hann þä og menn hanns, og drucku fast umm kuolldid, og soffnudu daudadrucknir, þar efftir gieck Asm(undur) afftur offann til skipa þeirra, og boradi hol ä fimm skipinn, so þaug skilldi sockua, for sijdann üt ä skip til sinna manna, og seigir huad giorst haffi, lætur þä bera fie aff skipumm sijnumm, enn ferma afftur aff griöti, og seigir leggia skuli ad skipumm Bỏluers.

10. Nw leijsa þeir skipinn, og leggia ad skeidumm Bỏluers, läta gänga störa griöthrijd ä skip vijkinga, og drepa margt manna aff lidi þeirra, Bỏluer bistist vid, og uill nü grijpa til suerdsinns, enn þad var þä j burtu, lä hỏnum þa uid ad missa vitid, greip störa oxe og hiö menn til bana, otadi framm skallanumm og hropadi j land ä lid sitt, enn þeir þustu strax ä þaug skipinn sem næst uoru landi, huor Asm(undur) haffdi ädur lest so þaug sucku og drucknudu margir, enn adrir sintu til landz, og urdu felmturs fullir, og komu eij Bỏluer til lidz, þetta sier Asm(undur) og geingur framm ad vijkingum, og eggiar menn sijna fast, og kiemst umm sijdir uppa bar|10rdann til Bỏluers og þriätiju manna med hỏnumm, drepur huỏrn vijking er firir vard, sier hann nü ad menn sijnir falla, og þeckir suerd sitt j hendi Asmundar, gieck hann þä aff vitinu, og riedst framm med oxina, þötti hann þä eij frijnilegur, tỏnn eijn stöd framm ür kiaffti hannz, tueggia älna laung, med henni drap hann margan mann, Asmundur sneri nü j möti honumm, enn þä þeir finnast reidir Bỏluer upp ỏxina, og higgur ad hỏggua Asmund j sticki, enn köngsson hliöp j lofft upp, enn øxenn kom j eina slä, og sỏck upp ad skalla, laut þä Bỏluer efftir hỏgginu, j þui hỏggur Asmundur til hannz so afftök hỏffudid, var þä halldid upp fridarskilldi, og gieck vijkijngslid ä hendur Asmundi, voru þä sär manna bundinn og grid gieffinn, eru þä kannadar fiärhirdslur ä skipumm, og uar so mikid ad ualla mätti telia, edur reikna, eijn ørk uar þar rammlega læst, hana opnar kongsson, þar fann hann j kirtil eijrn, allann gullffägadann, hann rekur hann j sundur, og sier þar jnnann j er vaffinn allur kuennmannz bunadur og eijnir gullskör, eijnginn þöttist sied haffa þuj lijk gersemi, Asmundur hirdir þetta handa sier, sigla þeir so þädann, og lietta eij firr |10v enn þeir koma uid Grickland, gieck Valldimar köngur offann til strandar j möti Asmundi, bijdur hỏnumm heim til veitslu, þad þecktist köngsson, og för heim med hỏnumm, drucku þeir fast dag þann allann framm ad kuỏlldi, þiggur hann þä ordloff aff köngi og kuedst vilia ä skeidumm huijlast, enn hann geingur ad turni köngsdöttur, þær frürnar dröu hann upp j streing, og fagna hỏnumm uel, eirna mest köngsdöttir, hann sagdi henni aff ferdumm sijnumm og tök upp klædinn og gullsköna sem hann fann ä vijkingsskeidumm og gaff köngsdöttur, hün þackar hỏnumm uel og sagdi, “þessa sko skalltu alldreij siä ä mijnumm fötumm, nema þü siert j nockrumm lijffshäska staddur”, nü skiemtir köngsson sier uid köngsdöttur og suaff hiä henni umm nöttina, enn ad morgni uill hann affturgänga til köngshallar, og so giỏrir hann, köngur tekur hỏnumm uel, og þiggur Asmundur veitslu j hỏllinni, leid so framm ä vetur ad köngsson drack hiä köngi ä dæginn, enn suaff huỏria nött hiä köng‹s›döttur j turninumm, gaff hann gull ä bädar hendur og uard þuj uppgängsamt, þar til eitt uar aullu lausaffie, vill hann samt eij tijna rausn sinni, og higgst ad läna fie aff Þrandi þeim ädur er neffndur, kiemur ad tali uid hann og bidur hann ad läna sier72 gialld, þuj hann væri ærid rijkur, Þrꜳndur kuadst kost skilldi ä þuj giỏra, med þui möti hann seigi sier allt þad hann spurdi hann ad, og herma af aullumm sijnumm frægdaruerkumm, og aungvu af |11r leina Asmundur kuad sier þad hægt, og tekur til ad seigia frä sijnumm frægdaruerkumm, þar næst ad hann seigist haffa spillt siälffri kongsdötturinni, og kuadst soffa hiä henni huỏria nött, Þrꜳndur kuad þetta frægd mikla, “og muntu vera miỏg slijngur og klökur, eda huỏrsu leingi villtu liggia hiä köngsdöttur”, Asmundur kuadst eij bregda af uppteknumm hætti, og seigist hiä henni liggia skilldu so leingi sem hann væri þar, huỏrt köngi lijkadi vel edur jlla, Þrꜳndur spur huỏrt hann büist ad soffa hiä henni næstu nött, Asmundur sagdi þar jä til, þä bad Asmundur Þrꜳnd ad fä sier gullid sem hann heffdi loffad, þuj hann kuadst büinn til þess ad vinna, Þrꜳndur kuad likla ad gullhirslumm eij hiä sier vera, og loffadi ad hann skilldi fä gullid ad morgni, skiliast þeir sijdann, og geingur Þrꜳndur heim til köngz, og seigir hỏnum giỏruallt aff þessu effni, ad Asmundur haffi spillt köngsdöttur, köngur uerdur nü reidur miỏg og hötar ad Asmundur skuli drepinn uerda, Þrꜳndur seigir köngur skilldi handtaka Asmund hiä köngsdöttur j hennar kastala, þuj hann suæffi þar næstu nött, væru þä menn hannz sem sijst til hiälpar, köngur kuad so vera skilldu, lijdur nü dagurinn, og kiemur ad kuỏlldi, fer Asmundur j turninn og hättar hiä köngsdöttur*, litlu þar efftir heira þaug brak mikid sem herffölk væri, seigir Asmundur ad köngur muni uijs umm ordinn þeirra athafnir, og spir huad |11v nü sie til räda, köngsdöttir rodnar uid og kuad j uanda komid, Asmundur kuadst eij flija mundi, helldur veria sig med hreisti og drepa nidur menn köngs, og skilldu þeir aungvann mann dijrra kaupa enn hann, köngsd(ottir) kuad annad rädlegra, “hier stendur eijrn stöll ä gölffi”, sagdi hün, “hann er holur jnnann, þü skallt stannda þar j, og grunar mig ad þü munir eij fundinn uerda”, hann tekur þetta rad, og leinist j stölnumm, j þessu kom köngur ad hurdinni og braut hana vpp, gieck hann so til sængur köngsdöttur med menn sijna, og uill hỏndla þar Asmund enn hann var þar eij og fundu þeir ecki vtann köngsdöttur alleina j sænginni, þeir leita umm allann turninn og finna73 huỏrgi, reiddist köngur þä uid Þrꜳnd og kuad hann haffa logied ad sier, og gieck j burt uid so buid, enn Asmundur kom afftur j huijlu köngsdöttur og ornadi sier þar, og suaff aff umm nöttina, gieck hann so til sinna manna umm morguninn og var allgladur, kom ad mäli uid Þrꜳnd, og heimtir ad hỏnumm gialldid, enn Þrꜳndur brast reidur uid, og kuad Asmund haffa logied ad sier ad hann læi huỏria nött j skiemmu kongsdöttur, Asmundur kuad þad aungua lijgd vera, “þuj þegar köngur leitadi” sagdi hann, “var eg j kongsdöttur sængurhüsi”, “þessu trüi eg eij” sagdi Þrꜳndur |12r “nema þü seigir mier huar þü stödst ä medann”, Asmundur sagdi hỏnumm allt frä þuj ad hann j stölnumm stadid haffdi, og sied og vitad köngs leit, og þä hann för j burt, eirninn seigist hann haffa soffid þä nött hia köngsdöttur þar efftir, Þrꜳ̈ndur kuad hann miog kindöttann og sagdi þetta mikla kimni og spir, eff hann muni vera afftur næstu nött hiä köngsdöttur, Asmundur jätar þuj og seigist hỏnumm þad sagt haffa adur firri, ad so leingi sem hann væri þar j landi, skilldi hann huỏria nött soffa hiä köngsdöttur, heimti hann nü gialldid ad Þrꜳndi, enn hann kuadst haffa skilid likla efftir heima, sagdi hann skilldi fä fied ad morgni, enn Asmundur kuadst vilia aungvann undanndratt haffa leingur ä þuj mäli, skilia þeir so talid.

11. Þrꜳndur geingur nw til köngs, og seigir hỏnum allt samtal þeirra Asmundar og seigir hỏnumm ad nü sie hægt ad fänga hann hiä köngsdöttur, köngur kuadst hanns rädumm hlijda mundi, og Asmundur skilldi missa *hỏffudid74, þegar ad dagurinn leid ä enda, kom Asmundur efftir sijnumm vana j skiemmu edur kastala köngsdöttur, skiemti sier þar og gieck ad soffa hiä henni, og ‹er›75 þaug hỏffdu skamma stund soffid j sænginni, heira þaug lijkt sem firri hähreisti76 uti, verdur köngsdöttur felmtzfull, Asmundur spir hana huad nü sie til räda, enn hün kuad nü eij fliött til räda uerda mundi, “þö skal samt eij kuijda” sagdi hann “skal eg veria mig med suerdi, og margra manna bani uerda ädur enn þeir uinni mig” villdi hann þä uppst|12vanda og klædast og nä til vopna sinna, hün seigir hann skuli þä hlijda rädumm sijnumm, “þü sier eitt lickiujärn hier hiä mier, kifftu þuj üt og muntu þar undir sænginni finna þier hentugt filsni, ad leinast j medann þeir leita”, Asmundur dregur nü üt järnid og lifftist so frä hurdinn, finnur hann hentugt filsni handa sier, fer hann þä jnn, og likur afftur efftir sier, þä kiemur köngur j turninn og uill nü fänga Asmund, Þrꜳndur filgir köngi og geingur ad firrneffndumm stoll, og hỏggur hann j sundur med suerdi, säu þeir þä ad Asmundur uar þar eij, *slijdrar77 Þrꜳndur afftur suerdid, geingur þä köngur ad huijlu döttur sinnar, og uill nü fänga hann þar, var hann þar þä ecki, leita þeir nü umm allt hüsid eins og firr og fundu eij, ad helldur, þä reiddist köngur uid Þrꜳnd, og bregdur suerdi og hỏggur til Þrꜳndar, enn hann brä ødrumm firir hỏggid og tök hann j sundur, sijdann geingur Þrꜳndur heim enn so var *kongr78 Þrꜳndi79 reidur, ad hann80 þordi eij ad tala ord uid köng, þegar þeir voru nü j burtu geingnir, leggst Asmundur nidur afftur hiä köngsdöttur, og fremur nu alla blijdu uid hana, og suäffu þaug aff umm nöttina.

12. Ad morgni geingur Asmundur af turninumm, og bijdur köngi gödann dag, enn hann tök þuj fälega, sijdann uar til borda geingid, og var |13r köngur miỏg bistur, efftir mältijd finnur Asmundur Þrꜳnd ad mäli, þä seigir Þrꜳndur “alldreij ueit eg lignari madur uerdur enn þü Asmundur, þü seigist soffa huỏria nött hiä köngsdöttur, enn köngur leitadi ad þier og varstu þar eij, þuj er þetta uijst lijgi, eda seigdu mier huad kom til hann fann þig eij”, þä sagdi Asmundur, “jeg uar j turninumm, og sä jckur giỏrla, bædi81 þid leitudud og þü hiöst j sundur stölinn, og sijdann82 köngur uilldi hỏggua til þijn, þä brästu firir einumm manni og fieck sä bana”, Þrꜳndur seigist valla trüa þessu nema segdi hann sier, huar hann heffdi falist, Asmundur sagdist haffa uerid undir sæng köngsdöttur, þä hlö Þrꜳndur og spir huỏrt83 uilie soffa hiä köngsdöttur næstu nött, Asmundur jätar þuj, “og þö þid leitid ad mier þä lijkar mier þad eijns, og fädu mier nü fied sem þü loffad heffur, annars heffni jeg ä þier grimmlega”, Þrꜳndur kuad hann þad fä skilldu jnnann mänädar, skilia þeir so tal sitt, enn strax þar efftir seigir Þrꜳndur köngi allt aff samtali þeirra, og þad ad Asmundur uill soffa næstu nött enn hiä köngsdottur, og mä þä köngur deida hann, þetta lijkadi köngi84, leid nü dagurinn, og þä kuỏlldar kiemur Asmundur j turninn til köngsdöttur, og sængar med henni efftir uanda, eij leid längt ädur enn köngur kiemur þar, Asmundur bad köngsdöttur gieffa eitthuort gott |13v räd, hün kuadst einginn räd nü kunna til ad leggia, utann hann uilie felast j sama stad, og hina firri nött, “firr uil eg” sagdi Asmundur “vera hỏgguinn j sticki, enn felast þar leingur, skal eg nü eij hrædast faudur þinn, þö hann kömi, skulu þeir mig nögu dijrt kaupa”, |28ra ‹og er›85 kongs86 dotter sier at hann er orruggur j at veriazt mællti hun. “Nu skal meir treysta wpp ꜳ gudligan krapt enn ockra til giord. og skalltu nu skiotliga stiga wpp vr sænginne ꜳ þann stall er frame er fyrer krossinum og skalttu retta fra þier henndr og fætur og standa jafn hatt rodunne”. nu giorer hann so. En er þeir koma j skemmuna ætllar Þrandr at gripa A(smund) vnder þeim sama hlemm. enn hann finnur þar ecki wætta. leita þeir nu vm skemuna ‹og finna› allz ecki og87 vid þetta snua þeir j burt. er kongur nu so reidr Þrandi at standa verdr j millum þeira. Enn ‹er›88 þeir eru j burtu hefer A(smundur) sig aptur j sængina til kongs dottur, sofa þau af vmm nottina j godum nadum. Epter vm morguninn gengr A(smundur) *til89 kongs at drecka epter wanda. sier at kongr er fakatur og so Þrandr. A(smundur) er katur og hans menn.

13. ‹Þ›Egar epter maltid genngur A(smundur) til Þrandar “fꜳ mer nu feit þegar j stad ella drep eg þig”. Þrandr mællti “nu skal ecki vndan draga fie vid þig leingur. þviat þw hefer all vel til vnnit edur vartu enn j skemmunne j nott”. “þar war eg vist” sagdi A(smundur) “huar wartu nu folginn” sagdi Þrandur. “Eg uar nu ecki folgin” sagdi A(smundur) “þviat nu mattu aller sia mig og so eg ydr” “huersu matti þat verda” sagdi Þrandr. “So matti þat werda” sagdi A(smundur) “at eg stod frame fyrer krossinum jafnn hatt rodune sem wpi er yfer sænnginne kongs dottur”. Þrandr mællti “þetta var satt. þviat vær saum þig þa er vær gengum inn j skemmuna enn mer kom alldri j hug at leita þin þar og mega sligt þo vera mikil kynstur. Nu skulu wit fara til gullhusins og skal eg greida þier fieit enn þo willda eg bidia þig litillar bænar adr enn þu hefer j burt gullit” sagdi Þrandr. “Huer er su” sagdi A(smundur). “fodr og modur ꜳ eg mer og eru þau bædi af gomul. enn honum kalli salugum þiker allmikit gaman at frasogum ef sagt er fra afrexmonnum90. þviat hann kall hefer verit helldr gilldr fyrir sier. Nu villda eg at þu segder honum allt þat sem þu hefer til frama vnnit og so wm leika yckra kongs dottur sidan er þw komt j Grickland. veit eg wist at honum þiker þetta ‹a›llmikil skemtan og so þeim badum. eigi sidr henni kellingu af gamalli og vesallri”.

14. ‹E›pter þetta ganga þeir at gullhusinu og lykur Þrandur vpp sinum fehirdzlum. Asmundr gengr inn. hann sier at stoll einn stendr vmm mitt hvsit. so at hann nemur j bada veggi husins. en þat sier hann at ꜳ stolinum sitia .ij. menn. þetta er kallmadur og kona ꜳ sinum stolsendanum huort þeira. klædd vel. hann kallmadur var so buin at hann var j blam felldi og snuinn gulldalkur j framan mikill. girdzkan ‹hatt hafdi›91 hann ꜳ hofdi og liet siga allt nidr fyrer hofudit og92 anlitit. skorti eigi at mikit var yfer honum kalli. konan var so buin at hun var j raudri kapu og kofra raudan ꜳ hofdi og ofan ꜳ eina kueif med graskinn. konan var litil og grufdi nidr j kapuna. A(smundur) hefer sig til hla‹u›ps93 og hleypur inar yfer stolin. þar stodu hirdzlur Þrandar er fe hans ‹var›94 j geymt. Þꜳ mællti Þrandr “seg nu sogu þina”. A(smundur) mællti “þar hef eg mal mitt fyst at so sem eg hafda sigrad Hermod greifa sꜳ eg vppi j borgarturninum .xij. konur enn vid þȧ syn feck eg so mikla fyst at eg komunzt j turnin og so hefi eg leigit95 hia kongsd(ottur) hueria nott og þꜳ er þier leitudud min hina fystu nott j skemmune þꜳ var eg vnder stoli hennar. adra vnder hlemminum j sæng kongs d(ottur). enn þridiu stod eg frame fyrir krossinum. vppe yfer sæng96 kongs dottur”. Enn so sem hann hafdi þetta mællt sier hann at komu fram vndan kapu konunar þeir somu gullskor sem hann gaf kongs d(ottur). Þꜳ vnderstod hann at suick voru vid hann hofd og mællti. “þetta hefer mer allt verit draums sem eg hefi sagt”. Epter þetta heyrdi kongson vopna brak og ludra þyt og vid þat verdr A(smundur) var at hringur er sleigin vmm skemmuna af hermonnum. A(smundur) hleypur þꜳ vtar yfer |28rb stolin og at Þrandi og mællti. “eigi skaltu nu optar suikia fleire menn” og hoggur j hofud Þrandi og klyfur hann j herdar nidr og liet hann þegar lif sitt. A(smundur) hleyper nu lokum fyrer hurdina og j þvi ris felld madurin vpp af stollinum. A(smundur) hleypur nu at honum og gripur j hattin og snarar tyglana at halsinum enn reider suerdit anare hendi og mællti “giorlla kenni eg þig kongr. Nu gior anat huort at þu gipt mer dottur þina og verum satter vmm oll min brot vid þig ella lætur þu þitt lif j stad”. kongr mællti “þat mun eg kiosa at gipta þier dottur mina edur huat manna ertu”. “Nu skal ecki leyna þig þui leingr. eg heiti Sigurdr son Vilhialms kongs af Franz”. kongr vard nu gladr og mællti. “ecki þicki mer minne dottur ædra giafordz uon. enn ogiorlla vitum vær huernn vær hofum i fostri hapt”. Gengu þau nu ollsaman vt af husinu. var þar þꜳ hin hardazti bardagi med Grickium og sueinum Sigurdar. þeir vordu husit enn Gricker sogtu at. voru þeir þa skillder og gengu sidan aller saman heim til hallar. Var þꜳ þegar vid buizt agiætri veizlu. Enn kongsson byr ferd sina til Fracklandz fer og fram kemr. verdr Vilhialmur kongr hardla feigin syne sinum sagdizt ecki frett hafa til hans ꜳ .ᴠ. vetrum nema þat at sꜳ madur hefdi verit j Gricklandi er Asmundr hafe nefnzt hardla frægr “veit eg nu at þw hefer þat uerit”. Siglla þeir nu til ‹Gricklandz›97 V(ilhialmur) k(ongur) og S(igurdur). dreckr hann nu brudlaup til kongsdottur og geck at eiga hana og vard einvalldz kongr fyrer Gricklandi og Fracklandi. og endazt so þetta æuentyr enn gud gefi oss alla goda daga og nætur bædi þessa heims og anars. AMEN.