Fragment af en ellers ukendt »Grega saga«.

Ved Agnete Loth.

Fragmentet nr. ⅩⅩⅥ i AM 567, 4º, der er et stort samlingshåndskrift af pergamentfragmenter, udgøres af et enkelt, især på versosiden meget ødelagt blad, der af Kålund dateres til sidste halvdel af 14. årh., men som dog snarest synes at måtte være lidt yngre; det er i lille kvartformat, har tospaltet text, og begge dets øvre hjørner er bortklippede, men dog kun med texttab for højre hjørnes vedkommende, og kun i øverste linie. Bladet har været brugt som bogomslag til en lille tynd bog, hvis ryg ved indbindingen er blevet lagt vandret midt på bladet, og bladets ydersider derefter bøjede ind om bogens for- og bagside; det ses endnu af folderne, at versosiden har vendt udad, hvilket også fremgår deraf, at den er langt den mest medtagne af de to sider, dog med undtagelse af kanterne, der er mindre slidte og lysere end det øvrige, idet de har været beskyttede af bogen; mærkeligt nok er også det stykke, der har dannet ryg, lysere end fladerne. Både i rygpartiet og i bladets nedre kant er talrige huller efter nålestik ved sammensyningen. — Hvorfra Arne Magnusson har erhvervet bladet haves der ingen oplysninger om.

Da bladet som nævnt er meget slidt, og texten på sine steder helt eller delvis ulæselig for det blotte øje, er den ikke tidligere blevet udgivet eller undersøgt. Den er imidlertid interessant, idet der er tale om et brudstykke af en ellers ukendt saga. Arne Magnusson har på den ene af to nu foran indklæbede sedler skrevet »Ur fabula einne, sem eg ennnu ecki fyrir mig kem huer ad se.« På den anden seddel har han noteret flg. hovedpunkter af handlingen »G. (herover skr. fuldt ud Grega) ættadr ur Bretlande fer ad leita ad brodur sinum. hialpar leone fra flugdreka, og fylger þat honum sidan. hialpar sveine einum.« Dette seddelnotat, og tydeligvis ikke selve fragmentet, ligger til grund for Finnur Jónssons kortfattede sålydende omtale af sagaen i hans litteraturhistorie, Ⅲ, p. 119: »I AM 567 ⅩⅩⅥ, 4º findes et blad, der er vanskeligt at læse, hvorpå der skal stå noget om en Grega fra Bretland, der, ifølge Arnes egen vedtegning, drager ud for at opsøge sin broder, frelser en løve af drageklør og hjælper en dreng. Hvis dette er rigtigt, hører denne saga til de her behandlede [ɔ: »Opdigtede sagaer, og andre, hvori fremmede bestanddele findes.«] og har været af lignende art.« Ved hjælp af kvartslysfotografier af bladet, kombineret med undersøgelser af originalen i kvartslys, har det nu vist sig muligt at læse det meste af fragmentet, omend der på versosiden hist og her endnu er steder, der desværre ikke har kunnet tydes. I det følgende trykkes texten bogstavret med kursiverede forkortelser. I trekantet klamme er sat ord eller bogstaver, som tydeligvis er glemt ved uagtsomhed, i firkantet klamme er sat ord eller bogstaver, som er bortklippede, og i rund klamme er navnet Grega udfyldt på de steder, hvor det er forkortet G. Ord eller bogstaver, som er utydelige, er underprikkede. Det antal bogstaver, som menes at kunne rummes på de respektive ulæselige steder, er markerede ved et tilsvarende antal små nuller i linien.

p. 1,
sp. a[000000000000000] ok þar skal sia mær sem þer lifit gaf vera i borgan þar vm sua at ver skulum brenna hana kuika i biortum elldi ef þu ferr fyʀ̇ fra oss enn ver vilium þetta eitt er sva til mælt at ek mun sizst ꜳ hætta hætt a fyrir minum saukum sagdi mærin ecki mvn þat verda at ek hlioti nockut meinsamligt edr dauda af þinu til stilli. litlu sidar var vid bodi buit ok drack Grega brudkaup til drottningar.

〈S〉kamma stund hafdi G(rega) fyrir þi ʀiki verit ꜳdr allt folk vnni honum hugꜳstum. enn þo var þat vꜳnum brꜳdara at sva mikil vgledi kom at honum at huarki kom honum suefn ne matr at halldi. þar kom at eingi feck ord af honum. enn er hans hrygd var sua mikil wordin þa geck mærin fyrir hann ok kuaddi hann ok mælti siþan. þat hyɢ ek godr vin segir hon þo þu vilir ecki odrum segia þinn hugar angr at þu munir þo eigi mik leyna. rett hugsar þu þat segir G(rega) ecki mvn ek þer mꜳlsins varna medan ek mꜳ mæla. þa spurdi mærin huat er hans vgledi volldi. G(rega) suarar ek for fyrir nockurum ꜳrum af Bretlandi ok ætladi ek at vita vm brodur minn enn nu veit ek ecki helldr enn ꜳdr huat honum lidr. enn ek hefir mik her bundit til langædar sva at ek ma hedan ecki fara ok idrumzst ek þess. annan veg munda ek med fara enn varna mꜳls vinum mi〈num〉 ok odrum monnum. helldr munda ek þings kuedia ok beida þess at þeir ley〈f〉di þer burt at vera nockura 〈vetr〉 ok leita brodur þins. enn fyrir þij at folkit ann þer mikit þa mvntu þetta fáá1. þat ráád1 tok G(rega) ok for sem mærin gat at hann feck orlof af þeim at vera i burtu .ííȷ́. vetr ok .íííȷ́. sumur. enn ef þu kemr ecki aptr at þessu þa liɢ̇r mærin at vedi segia þeir. þat er mer þungt sagdi G(rega) ok ecki ma ek a þat hætta. mærin suarar þa fara skaltu fyrir mik sva segir mer hugr vm at ek myna gott af þvi liota enda skal nu reyna huat ockr er saman lagit ok at fortaulum hennar þa hættir G(rega) til ok byʀ ferd sina ok ridr ein saman burtt med hinum bezsta bunadi. nu huar sem hann for þa leitadi hann brodur sins þar sem honum þotti lik|sp. bligt til at hann mundi vera ef hann lifde. ok lida sva fram 〈iij〉 vetr hinir næstu ok sumar yfir komit ed sidazta hans burtvistartima ok þo miok a lidit1. G(rega) ridr nu einn dag med vatnfalli einu miklu hann var þa med mikilli ahygiu. kemr hann þar at sem ny virki var a skoginum. enn þann veg var þij varit at hann sa at eikrnar voru rifnar vpp med rotum ok vollrinn vida med. þa heyrdi hann læti mikil med þíȷ́ moti sem voru. þa litr G(rega) vm sik ok ser til ꜳrinnar. hann ser dyr þat er leo heitir. ok þat annat kuikendi er honum þotti myklu ogurligra. enn þat var flugdreki enn 〈er〉 dyrit sa mannin rida mikinn ok virduligann þa vændi þat ser hialpar af honum. G(rega) reid vndir eik eina ok steig þar af hesti sinum ok þottiz ecki giorla vita huat hann skylldi at gera. þotti honum sem ecki mvndi allhægt lid at veita þeim er nedar var þann veg sem flugdrekinn var kominn þ〈viat〉 hann hafdi komit summu dyrinu vt ꜳ ꜳna. enn dyrit hellt enum fyʀum fotum i ꜳrbackann. þat þotiz G(rega) sia at þetta var hans bani. þat kom honum ok i hug at þegar vpp skyti lyckiunni a drekanum være næst at veita honum til rædi. Nu ser G(rega) at drekinn byzst til drattar vid dyrit ok hleypr nu fram at ꜳnni med brugdit suerdit ok hoɢr til drekans hart ok giptusamliga sva at i sundur tok i midiu ok fell huar lutrin sinum megin i ꜳna. siþan steig hann a bak hesti sinum ok ridr fram i skoginn ok ecki langt ꜳdr enn hann forstendr at honum er eptir ferd veitt ok ser nu dyrit. þa stigr hann nidr af hestinum ok geck a millum eika tueɢia þeirra er næstar stoduz ok bra suerdinu ok ætladi þadan vorn at veita slika sem verda mætti enn er dyrit ser hann buinn sem til varnar þa legz þat nidr ok lætr hyrliga litanndi sva til G(rega) er sva komit felagi segir G(rega) at þu vill mer grid bioda. fall þu þa til fota mer ok ef þu þickiz mer nockut gott eiga at leyna (sic) þa fylg þu mer dyrit gerdi sva sem hann mælti fyrir.2 siþan steig G(rega) a bak hesti sinum ok reid leid sina þar til er vellir hofuzt vpp. eptir þat ser hann at þorp hofz vpp fyrir honum en er hann kom at bænum þa sa hann huar madr einn gengr ofan at gardinum hann heilsadi G(rega) ok baud honum þar at vera ok hans leid toga siþan fylgir hann þeim i hus sin. þar var fꜳ|p. 2,
sp. a 0000000 ecki fleira enn bondi ok husfreyia ok dottir þeirra 000000000000000 volldi hui er her þorp sua fꜳ menn〈t〉. ecki þickir oss þat fyrir sak leysi segir bondi ser þu fiall þat er stendr odrum megin ꜳrinnar huat kemr þar til sagdi G(rega). I þessu fialli bua .iij. iotnar. þeir hafa 〈farit?〉 higat ok tekit bædi menn ok fe ek atti .ííȷ́. sonu ok hafa þeir tekit þa alla enn ecki voru þeir þa daudir. er ek vissa til. komit hafa þeir her siþan ok hafa med ser haft suein ok stⁱg0000000 at ek mvna gipta þeim dottur mina en ek þekta þa einn huern sueininn ok qvelia þeir þa fyrir augum mer til þess at mer gangizst hugr vid ok laungvm er þat at ek veit eigi huat ek skal af rada. sva hygz mer at segir G(rega) at varla megi annar madr verda verr staddr enn þu. þar var G(rega) vm nottina enn vm morgininn bad bondi at hann skylldi þar dueliazst vm daginn fyrir þij at koma mvn einhuerr iotunn G(rega) veitir honum þat ok er lidit er hꜳdegi dags þa heyrdi G(rega) brest mikinn ok þar næst opnadiz fiallit ok sa hann þar vt or koma einn mikinn jotun ok hafdi pillt i fangi ser. enn er þessi2 dolgr kom fram at gardinum þa mælti G(rega) statt vpp fostri ok gack i moti þessum fianda ok fær hann til heliar ef þu mꜳtt [ok] tak son bonda ok fær honum hann heilann. dyrit 000000 ꜳ fætr ok at jotninum ok gerdi honum hardar a rꜳsir. grimligt var þeirra at gangr ok ecki akafa langr adr dyrit bar af jotninum ok drap hann. siþan tok dyrit j klædi sueinsins ok hafdi i munninum vpp i herbergi ok let lausann fyrir fotum bonda. husbondin þackar þa vel þeim foronautum. þar er G(rega) adra nott enn vm morguninn er leid at hadegi þa var enn vidlika brestr ok hinn fyʀa dag ok helldr meiri klofnadi enn fiallit ok kom vt or enn daligra troll ef ꜳ matti gæda þessi hafdi enn sueinbarn i hendi sinni var sia meiri ok fjandligri enn hinn. en er þessi jotunn er kominn fram a volluna þa mælti G(rega) far þu fostri minn 00000000 at honum sem hinum fyʀa ok rif hann isundr i stycki enn 00000000000000000000 vpp ok sp00000eifa enn hinn 000000000000000 sagdi G(rega) at þer þickir fyrir at fara leonid 000000|sp. b jotninum ok gerdi honum grimligar atferd[000000000000000] bædi hart ok leingur en fyʀ en sua lauk at jotun þessi fell daudr til iardar enn dyrit feck morg sꜳr ok stor. siþan berr þat heim sveininn i þorpit. dyrit kastadi ser nidr fyrir fætr fostra sinum G(rega) þat var sva mott at lafdi tunga or hofdi. þa stod G(rega) vpp ok þackade dyrinu vel ok makliga. þar var G(rega) hinu þridiu nott enn vm daginn eftir vard hinn sami atburdr. at fiallit klofnadi ok nu miklu mest med skialfta ok brestum ser G(rega) nu at or fiallinu ṛidṛ fiandaligr diofull med illzligu yfirbragdi. hann bar sva mikinn iarn lurk i hendinni at þat var likara enum mestum lang ꜳsum enn nockurum iarnteini hann var skaullotr sva at huergi stod hꜳr a hans hofdi 0000000000 fiandaligr þa mælti G(rega) bondi sagdi hann 000000000000 sodla þviat ek 0000000000 eiga 000000000000mm anda. þat var ok sva at bondi þottiz þat at gera þviat G(rega) vopnadiz ok bio sik ok 00000000 þat 0000ei00 ok steig hann a sinn hest ok mælti til dyrsins. Huort villtu helldr i dag at fara med mer edr vera eptir 000000000000000000 eptir þat reid G(rega) ok 〈er〉 hann leet kenna hestinn sporanna þa heyrdi hann dyn a bak ser aptr ok þvi næst ser hann dyrit renna hart eptir ser. þa bar ok fram or skoginum 00000 hit mikla trǫll3 ok þegar er dyrit sa þetta et hrædiliga vndr vard þat rætt sva at þat hliop i skoginn ok fal sik. bædi er nu fostri4 sagdi G(rega) at þu hefir anrikt haft ennda eru nu ok laust halldin gridin nu er jotuninn kominn fram or skoginum ok þíȷ́ næst sa G(rega) dyrit ok var þat þa at baki jotninum ok hellt fast eptir honum ok feck farit hann ok þegar dyrit kom 00000 þat hliop þat enum fyʀ̇um fotum vpp a lendina þeim vlfallda er 00000r sat a baki ok leiddiz sva fram a hofud00000 þadan framan verdan þar sem 00tok f000000000000000 let siþan 000000000000000000000000000000 ok aptr i hnacka hud ok sotti ok 0000000000ueikia Jotuninn 0000000000000000000000000 þviat huergi

Handlingsgangen i dette sagafragment viser mange ligheder med ridderromanen Ívents saga. I denne bliver Ívent, der er en af kong Arturs kæmper (cf. at Grega stammer fra Bretland), gift med en fornem dame efter at have modtaget hjælp af en ung pige i hendes tjæneste, og senere træffer han pigen indespærret og får at vide, at hun, hvis visse betingelser ikke opfyldes, skal brændes næste dag (Ívents saga Artúskappa i Riddarasögur hrg. v. Eugen Kölbing, 1872, p. 88–104, cf. nærv. fragm. p. 202, l. 1–65). Nogen tid efter brylluppet får Ívent lov at drage bort mod løfte om at vende tilbage efter en bestemt tidsfrist, og han begiver sig af sted (Ívents s. p. 107–108, cf. nærv. fragm. p. 202, l. 7–p. 203, l. 146). Ívent ser i skoven en løve i kamp med en drage, som er ved at overvinde den; han dræber dragen og forbereder sig derefter til forsvar mod løven, men den falder ham til fode og bliver siden hans trofaste hjælper og ledsager (Ívents s. p. 116–117, cf. nærv. fragm. p. 203, l. 14–p. 204, l. 27). Ívent kommer til et slot, hvor de omliggende huse og gårde er menneskeforladte; slottets besidder fortæller ham, at en jætte har røvet hans seks sønner, allerede har dræbt de to, og den næste dag også vil dræbe de fire andre, medmindre han får hans datter til ægte. Ívent lover at hjælpe. Næste morgen kommer jætten hen imod slottet bevæbnet med en jærnstav, og driver de fire sønner foran sig. Ívent kæmper med jætten og dræber ham med hjælp af løven (Ívents s. p. 119–122, cf. resten af nærv. fragm., hvori dette motiv er tre gange varieret).

Denne saga om Grega tilhører således den store gruppe af sagaer — mange af dem endnu uudgivne — som digtedes med forbillede i de oversatte riddersagaer, og som netop i udstrakt grad benyttede og efterlignede disses motiver.

I en af disse endnu ikke udgivne sagaer, Hectors saga, findes motivet, den fra en drage frelste løve, som derefter i taknemmelighed følger sin befrier, ligeledes kombineret med motivet, en jætte, som bor i et fjæld og har bortført en ung mand, men som dræbes af helten. Fremstillingen heri har imidlertid fjærnet sig mere fra kilden, Ívents saga, end nærv. fragment.